Sikring av last

Det rettslige grunnlaget for sikring av last finner vi i Vegtrafikklovens § 23:

”Før kjøring begynner, skal føreren forvisse seg om at kjøretøyet er i forsvarlig og forskriftsmessig stand og at det er forsvarlig og forskriftsmessig lastet. Han skal sørge for at kjøretøyet også under bruken er i forsvarlig stand og forsvarlig lastet.

Eier av kjøretøyet eller den som på eierens vegne har rådighet over det, plikter å sørge for at kjøretøyet ikke brukes dersom det ikke er i forsvarlig stand.”

Dette betyr at føreren, før bruken, skal være sikker på at lasten er ”forsvarlig og forskriftsmessig sikret”, mens det under kjøringen er tilstrekkelig at lasten er ”forsvarlig sikret”. Loven pålegger føreren en plikt til å finne ut om det oppstår feil og mangler ved lastsikringen under kjøringen, og til å utbedre disse. Han må gjøre nødvendig kontroll under kjøring og stanse dersom det er mistanke om at lastsikringen er mangelfull.

Viktig å merke seg er at kravene til lastsikring i § 23, 1.ledd må sees i sammenheng med kravene til kjøretøyets stand i 2.ledd. Ofte vil sikring av last ikke kunne sies å være god nok dersom kjøretøyet har mangler.

Eksempel: Feil ved beskyttelsesvegg, lemmer, støtter, surringsfester eller låseinnretninger. Det kan da bli en vurdering om en vil si at manglene gjelder den tekniske tilstanden til kjøretøyet eller lastsikringen, eventuelt om det er brudd på begge forhold.

Brudd på vegtrafikklovens § 23 er beskrevet i rettspraksis mange ganger og det er belegg for å hevde at domstolene har lagt til grunn svært strenge krav knyttet til førerens plikter i denne sammenheng.